Normalisering av bratt skikjøring i sosiale medier
Normalisering av bratt skikjøring i sosiale medier
Nå er det igjen høysesong for bratt skikjøring. Etter en tankeprosess om hvilke signaler jeg selv sender ut ved å legge ut bilder og videoer av bratt skikjøring på Instagram har jeg gjort meg noen betraktninger.
Det er en perfekt dag på Østerdalsknabben rett nord for Mo i Rana. Sola skinner og gradestokken på staven viser pluss ti grader ved bilen. I førti graders helning danser jeg nedover et konkavt parti i topphenget samtidig som styresnøen renner nydelig ned langs fjellsida. Dette legger jeg ut som en story på Instagram.
Sannheten er at samme gruppe også var der helga før. Da forekom et svakt lag 20 cm under snødekket, der blokka raste ut i et jevnt brudd kun ved isolering uten tilleggsbelastning. Det aktuelle partiet ble ikke kjørt, og heller ingen story ble lagt ut på Instagram den dagen.
Uka etter kjører jeg utover mot kysten, nærmere bestemt Aldersundet. Et område som anses som et eldorado for bratt skikjøring om våren på Helgeland. Det har vært stabil vårtemperatur siste uke. Ingen nedbør, minimalt med vind og det er ut fra tidligere snøprofiler i området og kunnskap om lokale forhold der ute lav risiko for lagdeling i snøen.
Turen går til Vasstinden, da denne toppen tilbyr jevn kjøring over 40 graders helning, med gode randkrefter på grunn av høye fjellmassiver på siden av renna. To raske snøprofiler i bunnen og midten av renna bekrefter mine antagelser om at dette er dagen. Det er -4 grader mot toppen og risikoen for våte skred anses som minimal.
Jeg har innsett at det på mange profiler, inkludert min egen, fremstår som om det bare er å pakke ned skredsøker, spade og søkestang, spenne på seg skiene og deretter kjøre i bratt terreng og at det går bra. Og at det ikke forekommer vurdering omkring terrengets kompleksitet eller vurderinger av risiko.
Tilfellet er at et komplekst skredterreng aldri blir 100% trygt. Å minimere risiko i et komplekst skredterreng krever ofte dagevis med forberedelse vedrørende lokale værforhold, lesing på varsom, ikke bare faregraden, men også det regionale skredproblemet og hvordan det passer med den planlagte lokalisasjonen og terrenget som skal gås. Det legges planer for hvor i terrenget man spesielt skal observere relevante faretegn, samt hvor man bør gjøre stikkprøver med snøprofil og eventuelt tester for å få en høvelig representativ pool av info som forteller om det er dagen å gå / kjøre det aktuelle partiet. Til syvende og sist vil det alltid være personlig risikovilje som avgjør.
Husk at de bratteste turene som oftest går viralt på Instagram som regel bare er mulig å gjennomføre et fåtall dager i året, etter planlegging, og av personer med en viss risikovilje.
